Jeg har vært på Blæst to ganger denne uken. Det har vært to ganske fine opplevelser, men jeg sitter igjen med et spørsmål; hvorfor er svette, langhårede rockere så sinnsykt tiltrekkende? Jeg undres. De fleste blir tiltrukket av dem på et eller annet tidspunkt i livet, jeg har vært der lenge og ser for meg at jeg blir der en stund til, men ta for eksempel Kurt Cobain. Var han spesielt kjekk, eller hadde han så mange beundrere fordi han spilte i band? Ikke vet jeg. Personlig syns jeg ikke han er verdens heiteste, men hva vet vel jeg med kun et par tiår på baken og en alder av 5 da Nirvanas lead singer døde. Likevel stiller jeg meg skeptisk til denne delen av det motsatte kjønn. Man hører at de som oftest bare er ute etter “sex, drugs and rock’n roll”, og det er nok sant i en god del tilfeller. Hvorfor er ikke vi kvinner mer skeptiske når vi kaster oss foran føttene deres der de står på scenen og rocker løs med et lite flatterende rødt lys i bakhodet? Jeg skjønner at de kan være spennende og at det alltid vil være noe som skjer, og menn som spiller et instrument er jo som oftest sexy (det finnes en god del unntak, som tverrfløyte for eksempel). En innrømmelse må til; det er ikke noe for meg.

Takke seg til å se på de, beundre musikken deres, og ta bilder av de. Her er dagens fangst:

Jeg vil ut og reise til eksotiske steder, se ting jeg aldri har sett før og oppleve noe spennende. Vil noen være med?
For øyeblikket ønsker jeg å ta den Transsibirske jernbane, oppleve Asia, lære spansk i Sør-Amerika, og dra tilbake til Sør-Afrika.
Og jeg vil ta bilder. Fantastiske bilder som dette.

(http://www.younggalleryphoto.com/photography/brandt/brandt.html)

..du får 52 av 59 riktige på nasjonale prøver i regning for 8.klasse, og du har brukt kalkulator.

Uansett syns jeg det er fint å gå på Dragvoll, spesielt når man kan ta lange lunsjer med søte mennesker i kantina og møte søte mennesker under trappa. Det gjør meg glad Hva skulle vi egentlig gjort uten historikere, lærere, statsvitere og samfunnsøkonomer, dere flotte, flinke der oppe på Gløshaugen?

I morgen har jeg eksamen i HIST1250, altså nyere historie etter 1850. Jeg gruer meg ikke, og jeg har heller ingen spesielle eksamensnerver. Det som bekymrer meg mest er vel at jeg ikke bryr meg noe særlig; “jaja, noe må jeg vel ha fått med meg” er en oppsummert versjon av hva som surrer i hodet mitt akkurat nå, og det hjelper ikke akkurat på leselysten.

Jeg krysser fingrene for at jeg får en oppgave jeg kan svare på, og ønsker motivasjon og entusiasme hjertelig velkommen da jeg på onsdag isolerer meg inne med samfunnsøkonomi, ruteark og øvingsoppgaver. Heia eksamenstiden!

Jeg tar meg stadig i å skrive Samfundet i stedet for samfunnet nå som jeg pugger norsk historie. Betyr det at jeg bruker for mye tid på det ærverdige, runde røde? Jeg håper ikke det, og jeg tror det er et ganske utbredt fenomen blant Samfundets mange medlemmer og frivillige. Hvorfor blir det egentlig slik, at man vet at noe er feil, likevel gjør man det, og selvfølgelig angrer på det i ettertid? Nå gikk dette kanskje over i et dypere emne enn samfundet vs. samfunnet, men likevel, hvorfor er det slik at selv om vi vet at noe er dumt, selv om vi vet at det vi er på vei til å si er slemt, så gjør vi det likevel? Jeg har absolutt ikke noe svar fordi jeg er et veldig godt eksempel på akkurat dette. Jeg sier ting uten å tenke. Ofte. Det er vel noe som kan beskrives som en dårlig egenskap ved meg, og jeg er fullt klar over det. Problemet er bare at jeg ikke vet om jeg vil forandre på det, for den dårlige egenskapen har blitt en del av min personlighet, det samme som å avbryte andre når de snakker. Jeg tar meg selv i å gjøre det hele tiden, men jeg tenker som så; er det egentlig så farlig? Burde ikke folk flest være mann nok til å høre sannheten? Man kan ikke alltid tenke på andres følelser, man har vel nok med sine egne, har man ikke?

Jeg ønsker jeg meg en ctrl+z-funksjon.

Foto: Fotogjengen ved Studentersamfundet i Trondhjem

Min nye yndlings singer/songwriter. William Fitzsimmons. Melankolsk, sårt, vakkert.

William Fitzsimmons er sær, i følge hans egen hjemmeside. Foreldrene hans var begge blinde, og barndommen var fylt av lyder som erstattet det øyet ikke kunne se. En barndom med piano, gitar, trombone og en snakkende fugl, sist men ikke minst et orgel faren hadde bygget inn i huset med egne hender, og klassikere som Bob Dylan og Joni Mitchell. Per dags dato har han utgitt tre CD’er – Until When We Are Ghosts (2005), Goodnight (2006) og The Sparrow And The Crow (2008). Sistnevnte står på repeat for øyeblikket. Jeg anbefaler deg å gjøre det samme.
http://www.williamfitzsimmons.com/

Forestill deg følgende; en flittig student ved en skrivepult. Kaffekoppen står trygt plassert på siden, Macen er lukket og konsentrasjonen er på topp. Ingenting i verden, ikke en gang det fristende element av legge seg på sofaen for å se den siste episoden av True Blood sesong 1, kan forstyrre det intense tankekartarbeidet. Bøkene er åpne, notatblokkene er fulle av smarte ord foreleseren har sagt semesteret gjennom, og blyanten må stadig spisses.

Dette var planen. Før Facebook, før utallige eposter bare måtte leses og besvares og før dn.no, (ja, du leste riktig – Dagens Næringslivs nettavis) måtte leses. Dette var planen da jeg satte meg ned i morges med godt mot. Jeg måtte bare ha litt musikk, dette førte til at jeg åpnet Macen, noe som igjen førte til min forvillelse i klørne til det o’store internett.. Og en liten pausetur ut ble til tre og en halv, inkludert middag hos Marte. Koselig var det i hvert fall og mett ble jeg!

Nå hører jeg bøkene rope. Jeg burde avslutteHjelp, jeg trenger motivasjon. Nå, FORT!

ja, jeg vet. det er lenge siden jeg har skrevet noe skikkelig på bloggen min. det er ikke fordi jeg ikke har tid, for det har jeg, men fordi jeg glemmer at jeg har en blogg og fordi jeg ikke har funnet et skikkelig emne.
jeg tenker nå, her jeg sitter i klasserommet og hører på jack johnson, at jeg gleder meg til å dra til australia. jeg gleder meg til sommerferie, festivaler og strandliv, og jeg gleder meg til å begynne å studere, flytte for meg selv og kanskje bli litt mer selvstendig. det tror jeg blir bra. jeg tror jeg trenger det nå.
som det ser ut nå, tenker jeg trondheim. samfunnskunnskap årsstudium faktisk, for jeg tror ikke jeg kommer inn på juss i bergen, enda, og hvem vet – kanskje jeg bestemmer meg for noe helt annet når neste skoleår er omme! jeg har en tendens til å ombestemme meg…

tilbake til solborg. vi forbereder oss til oscar night her på skolen. alle lager film og er hemmelighetsfulle. jeg er litt i det modus at jeg ikke bryr meg så mye om å lage film, men et par små reklamer tror jeg vi skal klare å skrape sammen. det blir utrolig gøy å se hva folk har laget, og hvem som får priser. det gleder jeg meg til, men jeg gleder meg til å ha på meg fin kjole og pynte meg også.

nå skal jeg finne musikk, for det er nemlig ganske morsomt å høre nye artister.

jeg er klar. klar for å komme tilbake til hverdagen, og tilbake til stavger. selv om jeg skal ha en ukes kjøkkentjeneste når jeg kommer tilbake klarer jeg ikke å la være å glede meg!
jeg savner folkene, rommet mitt, folkene og naturen.

litt trist er det jo å dra fra larvik, men mest deilig

det er jul. jeg er lei av julesanger, og snakk om julen. selv uten camillas standhaftige elsk på julen som vanligvis starter i begynnelsen av oktober med planlegging av gaver og hvilke julegodter og kaker hun skal lage og hva hun egentlig gleder seg mest til i desember.
det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om var filmen almost famous. da jeg fem over elleve begynte å se på nrk2, for å, ja, det er nesten flaut å si det, se filmen for første gang, var jeg ganske sliten og trøtt. egentlig trodde jeg at jeg kom til å sovne et kvarter inn i filmen, men det var noe med den som gjorde at jeg ville se hele ferdig. den store drømmen, kanskje. jeg trenger et spark bak for å komme meg videre.
for de som har sett filmen, skjønner nok dere hva resten av innlegget mitt handler om. for dere andre har det ikke så mye å si.

innerst inne har jeg vel alltid hatt lyst til å bli en god journalist, en god skribent som får jobbe med de absolutt store og viktigste sakene. jeg vet at man må begynne et sted, men jeg merker at jeg er lei allerede. jeg trenger nye utfordringer, nye mål å gå mot, og jeg blir stadig mer usikker på om jeg virkelig vil bli journalist.
før filmen startet på tv, fikk jeg med meg slutten på en dokumentar om annie leibowitz. og jeg ble misunnelig.
hvorfor kan ikke jeg få ta like gode bilder? hvorfor kan ikke jeg få frem det beste i folk når jeg tar portretter?
når jeg nå ser bilder jeg har tatt tidligere er det egentlig bare et jeg er nogenlunde fornøyd med, og jeg har tatt en del bilder de fire siste årene.
jeg tok meg et friår for å gjøre noe helt annet, for å finne ut hva jeg ville bli når jeg ble voksen.

jeg har ikke kommet noe lenger.

fortsatt liker jeg å skrive, men jeg blir like lei etter et par dager på jobb.
jeg liker fortsatt å ta bilder, men klarer ikke å se øyeblikkene det er viktig å ta vare på.

derfor tenker jeg at jeg burde finne noe helt annet. jeg må finne noe jeg kan være god på, noe jeg blir fornøyd med det jeg gjør og noe jeg liker.
men hva skal det være? selv om jeg synger med hver gang jeg hører en sang, har jeg absolutt ikke stemmen til det. selv om jeg syns det er gøy å være på scenen, kan jeg ikke fordra det seriøse. selv om jeg til tider tror jeg er morsom, tviler jeg på at noen ville ledd av meg om jeg hadde stand-up.
kanskje jeg skal bli som mamma og mine søsken, arbeide med barn. de som kjenner meg, vil nok si at det ikke er noen god ide. jeg kan ha god tålmodighet, men jeg er ikke særlig glad i barn som maser, barn som skal ha oppmerksomhet for hver minste ting de gjør og barn som bråker.
sitte på et kontor hele dagen, slik som pappa er nok også utelukket. jeg er for rastløs.

jeg prøver å ta en dag av gangen, men jeg klarer ikke helt å falle til ro med det. jeg liker å vite i grove trekk hva fremtiden bringer. selvfølgelig er det litt vanskelig å tenke seg til hvor jeg er om ti år, men det burde da ikke være så vanskelig å bestemme seg for noe å gjøre om et år, eller et halvt år som det har blitt nå.
jeg misunner de som har funnet ut hva de skal med livet, som har begynt å se fremover. jeg må innrømme at jeg syns det var ganske behagelig å gå på grunnskolen og videregående. kun små bekymringer og oppgaver det var lett å svare på om man fulgte med.
kanskje jeg skal begynne på nytt, ta tre år med videregående igjen. det tror jeg nok ville blitt rart. begynne i 1.klasse som 20-åring. nei, det er nok utelukket.

dette ble et rotete blogginnlegg. på den annen side er det min blogg og da skriver jeg blogginnleggene akkurat som jeg vil. og det skal jeg gjøre med livet mitt også.

det blir nok noe ut av meg også, som mamma ofte sier.