æresord.

det er jul. jeg er lei av julesanger, og snakk om julen. selv uten camillas standhaftige elsk på julen som vanligvis starter i begynnelsen av oktober med planlegging av gaver og hvilke julegodter og kaker hun skal lage og hva hun egentlig gleder seg mest til i desember.
det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om var filmen almost famous. da jeg fem over elleve begynte å se på nrk2, for å, ja, det er nesten flaut å si det, se filmen for første gang, var jeg ganske sliten og trøtt. egentlig trodde jeg at jeg kom til å sovne et kvarter inn i filmen, men det var noe med den som gjorde at jeg ville se hele ferdig. den store drømmen, kanskje. jeg trenger et spark bak for å komme meg videre.
for de som har sett filmen, skjønner nok dere hva resten av innlegget mitt handler om. for dere andre har det ikke så mye å si.

innerst inne har jeg vel alltid hatt lyst til å bli en god journalist, en god skribent som får jobbe med de absolutt store og viktigste sakene. jeg vet at man må begynne et sted, men jeg merker at jeg er lei allerede. jeg trenger nye utfordringer, nye mål å gå mot, og jeg blir stadig mer usikker på om jeg virkelig vil bli journalist.
før filmen startet på tv, fikk jeg med meg slutten på en dokumentar om annie leibowitz. og jeg ble misunnelig.
hvorfor kan ikke jeg få ta like gode bilder? hvorfor kan ikke jeg få frem det beste i folk når jeg tar portretter?
når jeg nå ser bilder jeg har tatt tidligere er det egentlig bare et jeg er nogenlunde fornøyd med, og jeg har tatt en del bilder de fire siste årene.
jeg tok meg et friår for å gjøre noe helt annet, for å finne ut hva jeg ville bli når jeg ble voksen.

jeg har ikke kommet noe lenger.

fortsatt liker jeg å skrive, men jeg blir like lei etter et par dager på jobb.
jeg liker fortsatt å ta bilder, men klarer ikke å se øyeblikkene det er viktig å ta vare på.

derfor tenker jeg at jeg burde finne noe helt annet. jeg må finne noe jeg kan være god på, noe jeg blir fornøyd med det jeg gjør og noe jeg liker.
men hva skal det være? selv om jeg synger med hver gang jeg hører en sang, har jeg absolutt ikke stemmen til det. selv om jeg syns det er gøy å være på scenen, kan jeg ikke fordra det seriøse. selv om jeg til tider tror jeg er morsom, tviler jeg på at noen ville ledd av meg om jeg hadde stand-up.
kanskje jeg skal bli som mamma og mine søsken, arbeide med barn. de som kjenner meg, vil nok si at det ikke er noen god ide. jeg kan ha god tålmodighet, men jeg er ikke særlig glad i barn som maser, barn som skal ha oppmerksomhet for hver minste ting de gjør og barn som bråker.
sitte på et kontor hele dagen, slik som pappa er nok også utelukket. jeg er for rastløs.

jeg prøver å ta en dag av gangen, men jeg klarer ikke helt å falle til ro med det. jeg liker å vite i grove trekk hva fremtiden bringer. selvfølgelig er det litt vanskelig å tenke seg til hvor jeg er om ti år, men det burde da ikke være så vanskelig å bestemme seg for noe å gjøre om et år, eller et halvt år som det har blitt nå.
jeg misunner de som har funnet ut hva de skal med livet, som har begynt å se fremover. jeg må innrømme at jeg syns det var ganske behagelig å gå på grunnskolen og videregående. kun små bekymringer og oppgaver det var lett å svare på om man fulgte med.
kanskje jeg skal begynne på nytt, ta tre år med videregående igjen. det tror jeg nok ville blitt rart. begynne i 1.klasse som 20-åring. nei, det er nok utelukket.

dette ble et rotete blogginnlegg. på den annen side er det min blogg og da skriver jeg blogginnleggene akkurat som jeg vil. og det skal jeg gjøre med livet mitt også.

det blir nok noe ut av meg også, som mamma ofte sier.